Kjærlighetens dag...

...er noe som vi her i huset ikke har for vane å markere noe særlig. 

For syv år siden, da vi var henholdsvis sytten og atten år, feiret vi Valentinsdagen, men dette ble den første og siste gangen. Ikke for at det ikke var koselig eller vellykket, men ganske enkelt fordi hele greia er litt oppskrytt.

Her tror vi mer på hverdagskjærligheten. Fine ord, en blomsterkvast, og kanskje en ekstra god middag på en vanlig hverdag. En uventet fotmassasje. Tente stearinlys. Komme hjem til nyvasket hus. De små tingene som gjør at man blir så veldig, veldig glad. Uventet og overraskende. Ingenting er bedre! 

Etter å ha vært sammen i nesten åtte år er det slike ting som gir en ekstra giv i forholdet. 

Og jeg må si at jeg blir gladere for en uventet gave en helt vanlig onsdag, enn på en dag hvor butikkene har lagt opp til at man skal kjøpe sjokolade og billige bamser til hverandre. 

På tross av at vi lar kjærlighetens dag den 14. februar gå stille og rolig forbi, fikk vi allikevel en veldig fin dag i går. 

For vi fikk se den lille babyen vår for første gang. Og hva er vel større eller bedre enn nettopp det? 

Å få muligheten til å se den lille skapningen vi har skapt er bedre enn noe annet jeg har opplevd.